{Murta på trykk}

I dag landa Panorama Hålogaland i postboksen min :) Glede! Jeg har nemlig fått teksten min på trykk der! Et helt oppslag - første artikkel i bladet (s. 4 og 5)! Hurra, så kry ♥ Panorama Hålogaland er et magasin som kommer ut i posten til folk i Hålogalandregionen (Sør-Troms, Ofoten, Lofoten og Vesterålen), og handler om mennesker, natur, kultur og opplevelser i området. Den trykkes i 50.000 eksemplarer, og er regionens største magasin. Jeg var i Roma på klassetur i mars, og da vi kom hjem fikk vi i oppgave å skrive en tekst fra turen med valgfritt tema. Jeg tok utgangspunkt i Ola Bremnes sin sang "Send mæ et brev" som jeg synes så vakkert beskriver den italienske stemninga. Bremnes-søskenene har laget noe av det fineste vi har av nordnorsk visekunst, spør du meg, så det var spennende å kunne hylle Ola litt på denne måten. Jeg skrev rett og slett brevet han "ber" om i sangen. Samtidig prøver jeg å sammenligne nordlendingen og italieneren :) Synes det ble ei artig vinkling, så jeg sendte teksten til Harstad Tidene og fikk for noen uker siden svar at de ville gjerne trykke den i dette magasinet :D Happy happy! Ekstra gøy var det at flere av de andre sakene de hadde med denne gangen var veldig innen mine interesser: Romantisk interiør i en sveitservilla, it-vesker gjennom tidene (Mulberry, Gucci osv.) og sjokoladefabrikk :D Perfekt!

Ble du nysgjerrig? :) Du kan etterhvert finne en link til pdf-utgaven her, men den er ikke kommet ennå. I mellomtiden limer jeg inn teksten min her så får du lese :) Men først må du lese sangen - anbefaler å høre den! Vakker! Du finner den på albumet Soløye (2000).

Send mæ et brev

Av Ola Bremnes (fra albumet Soløye, 2000)

”Send mæ et brev fra et hemmelig sted

med trange og snirklate gate.

Send mæ nån linje om solsvidde hus

villvin som fingre med teggel og grus.

Skriv og fortell at du fann en kafé

kor vi kunne sitte og prate.

Send mæ ei melding som si du e tel

og trives når dagan får flyte.

Send mæ nån bilda med klassisk kultur;

engla i springvann og katte på mur.

Skriv om en mjuk og marineblå kveld

og natta vi så skulle nyte.

Send mæ et livstegn, et ørlite kny

- æ treng det når høstregnet flomme.

Skriv om et rike i rødt og turkis

svarte oliven og sommervarmbris.

Send mæ et brev fra en middelhavsby

Og si æ må endelig komme!”

❦

”-Send mæ nån linje om solsvidde hus, villvin som fingre med teggel og grus.

-Send mæ nån bilda med klassisk kultur; engla i springvann og katte på mur”

-Ja, du må endelig komme!

Kjære Ola!

Tenk å reise fra tre minusgrader og snø til en tidlig vår ved Middelhavet! Stige ut av flyet en dag i mars og kjenne en sommervarm bris stryke gjennom håret. Lufta har temperatur som en gjennomsnitts sommerdag i nord. Jeg kjenner jeg fort kan venne meg til dette og trives.

Jeg er på kunsthistorietur til Roma med klassen min fra Høgskolen i Buskerud, som ligger omtrent midt mellom den evige stad og den unge sivilisasjonen i Troms. For min del er det tredje turen til Italia. Jeg har tidligere opplevd begge sidene av ”støvelskaftet,” Rivieraen med badeturisme og Venezia med karneval og opera. Nå førte mine veier til Rom, mer italiensk enn noe annet, mest av alt historie- og kulturbyen med rester av gammel storhetstid.

Men det er ikke fordums triumftog, gladiatorer og verdensmakt som imponerer meg. Jeg tiltrekkes mer av arkitektoniske og kunstneriske detaljer, det prangende så vel som det enkle. I London hang jeg meg opp i utforming av hustak og dører. I Roma var det de trange gatene og fargepaletten som fanget meg, turkis, rosa, korallrødt, beige og okergult på gjennomførte murbygg med tegelsteinstak, istedenfor blanke, kalde skyskrapere. Dermed får Roma en sjarm som man ikke skulle tro en storby kunne ha.

Kontrastene blir store når man kommer fra Nord-Norge, en landsdel med ei relativt ung historie i det europeiske kulturbildet. Trondenes kirke fra senmiddelalderen er enestående og ærverdig i nord, men enkel i forhold til gudshusene i tidenes hovedstad. Trehusboligene våre er langt mer funksjonelle enn vakre og solsvidde, og det er sannelig god plass mellom dem.

I Roma bor og lever folk tett, og vi som besøkende får også folk tett på. Hjemme roper vi kanskje hei til naboen, mens de her tar seg tid til et kyss på hvert kinn. Vi har en større intimsirkel. Vi er ikke vant med å ha fremmede mennesker så tett innpå oss, verken fysisk eller verbalt. Komplimentene sitter løst hos italienerne og kan komme litt brått på når du går på gata. Oftest har man passert før man får mumlet fram et ”grazie”.

-Eller kanskje er ikke italienere og nordlendinger så ulike likevel? Nordlendinger tillegges å ha en avslappet, direkte og lite tilgjort væremåte. Det har iallfall italienerne. De er lette å komme i kontakt med, og de er vennlige. Kjærligheten til god mat, gjerne tradisjonsmat, er sterk. Temperament og lidenskap er vel også fellestrekk som man kan kjenne igjen. Det italienske språket er også fargerikt og rikt på dialekter, som det norske.

Å gå ut i Roma en tidlig morgen er som å vandre rundt i en historisk film samtidig som man får med seg dagens hverdag. Klesvasken henger på ei snor over gatene og en eldre herremann nyter morgenkaffen mens han leser avisen på en liten fortauskafé. En annen er på tur for å levere varer i sin lille trehjulsbil, og et forelsket par suser forbi på en kremfarget Vespa. Du hører lyden av sildrende vann fra en av byens mange fontener og kjenner de første solstrålene begynne å varme. Engler i springvann, katter på mur.

Her flyter dagene. Jeg lever. Så har jeg bestemt meg for å reise tilbake hit om kort tid. Jeg har funnet en litt hemmelig kafè med bord for to og utsikt, og skriver mest for å si at da må du gjerne komme...