22/7. Før og etter.

For ei helg. Oftest hører man disse ordene uttalt med entusiasme og glede. Ikke i dag. I dag er ordene mollstemte og gråtkvalte. Fire dager har gått siden tragedien rammet mitt lille land. Fire dager i et sort vacuum.

Fredag formiddag var livet normalt. Sein frokost, magasiner, bilvask, facebook. Så kom bomba. Først formidlet i uklare meldinger på radio, deretter i en bølge av informasjon. Mer og mer dystrert for hvert minutt. Jeg reagerte med stillhet. Fant ingen ord. Og de få ordene som jeg greide å mumle fram var stygge. Sinne. Fordi jeg var redd. Redd for mine venner. Redd for hva som ville skje videre. Redd for hva neste nyhetssak skulle formidle. Redd for opprør og økt rasisme. Sint for at det skal være nødvendig å føle seg redd i vårt lille paradis på denne jorda. Jeg ble uvel, svimmel og skalv innvendig. Den fysiske reaksjonen varte i 2 døgn. Ingen matlyst, ikke trøtt. Fortsatt ingen ord.

Det er tirsdag. Fortsatt står verden stille. Det føles i allefall slik. Jeg er så takknemlig for at det har gått bra med mine nærmeste. Likevel føler jeg på en sorg. I et lite land som Norge berører tragedien alle. Alle kjenner noen som er rammet og jeg ønsker å uttrykke min dypeste medfølelse for de som har mistet noen de er glad i. Jeg sender varme tanker til alle som fortsatt kjemper for sitt liv og til alle som har gjennomgått sitt livs mareritt denne helga. 22/7-11 vil alltid stå som en sort dag i norsk historie og i våre liv.

Hele verden har hatt sine øyne mot Norge de siste dagene og føler med oss. I en tysk avisartikkel skrives det: "Selv i sin dypeste sorg blir ikke nordmenn hysteriske. De motstår hatet. Det er utrolig å se hvordan politikere og hele landet reagerer. De er triste til den dypeste tråd av deres sjeler. De gråter i verdighet. Men ingen sverger å ta hevn. Istedet ønsker de enda mer menneskelighet og demokrati. Det er en av de mest bemerkelsesverdige sterke sidene ved dette lille landet." Dette synes jeg var vakkert og treffende sagt. For midt i den mørkeste av alle helger, vokste det fram en bølge av lys. Spontane aksjoner av kjærlighet, omsorg og fellesskap. Vi står samlet fra nord til sør med ei sterk tro på at det gode igjen skal seire. Sammen for vårt demokrati, sammen mot rasisme.


"You're the voice, try and understand it
Make a noise and make it clear
We're not gonna sit in silence
We're not gonna live with fear

This time, you know that we
all can stand together
With the power to be powerful
Believing, we can make it better
We're all someone's daughter
We're all someone's son"
- John Franham